Turrapport: Pulktur fra Finse til Ustaoset

Min egentlige plan var å gå fra Finse til Ustaoset via Krækkja i januar. Men så såg jeg at DNT fjellsport Bergen, med Cathrine og Njål som turledere, arrangerte den samme turen i februar. Hvorfor gå alene
når man kan gå i fellesskap?

Tekst av: Emelie Christersdotter

Foto: Cato Andre Marken

Starten på eventyret

Eventyret startet allerede på planeten Hoth hvor jeg gikk av romfergen     
EL18-601. Snowtroopers våktet romstasjonen og i det fjerne kunne man
høre At-At'ene. Etter noen timer kom romfergen EL18-63 fra Bergen med
resten av turlaget. Ettersom romstasjonen allerede var okkupert av
Dart Vader selv, pakket vi pulkene for å lage egen base sydøst for
Finsevatnet.

Det å starte turen, føle litt på pulken og hvor mye
skiene glipper eller sitter, er en grei erfaring før det virkelig
starter. Med kortfeller glapp mine ski mye. Så neste dag ville det bli
langfeller.

Til sen middag hadde Cathrine lagd middag til alle. En
nydelig vegetarmiddag til meg full av deilige grønnsaker og kikerter.
Og de andre fikk en kyllinggryte som luktet herlig.

Foto: Cato Andre Marken

Fellesskapet 


Første dag startet av at noen snakket tulle-tysk utenfor teltet. I
sånn passelig tid til at vi likevel skulle stå opp. Klokken var ca 6
og avmarsjen ville gå kl. 8 presis. I det fjerne kunne man se et lys på
himmelen som tydet på at denne dagen kunne bli bedre en både yr og
storm hadde meldt på forhånd.


Dette er min andre tur med DNT Fjellsport Bergen. Jo mer jeg er på
tur med dem, jo mer får jeg lyst å igjen og igjen dra på tur med dem.
Det å være på tur med dem er som å være på vennetur, men når det først
kreves turlederskap så organiseres alt veldig bra og ivaretar alle,
både dem som er gode og dem som er litt trege. Uten at man egentlig
merker at gruppen blir dirigert. Og denne gruppen hadde ikke bare to
gode turleder, men mesteparten av deltakerne er turledere i DNT
Bergen. En kjempegruppe med masse kompetanse. Og likevel gis det rom
for dem som er turleder til å være turledere. Det er ikke noe man skal
ta som en selvfølge. Så min konklusjon er at det generelt er veldig
hyggelig å være på tur med folk fra andre siden av vidda.


Dagen startet med en lang og slak motbakke. Jeg gikk omtrent sist og
lurte på hvor dårlig form jeg egentlig var i. Pulken var som bly på
slep etter meg. Men det var ikke så rart. Etter noen time snudde jeg
på den og det var tjukke klumper med is. Jeg er altså ikke i så dårlig
form. 

Her er det fine med å gå i gruppe. Man samarbeider i gruppe
også. Min pulk ble ganske raskt 7 kilo lettere og med et lag voks gled
den endel bedre. Solen kom frem. Det blåste omtrent ikke noe og vidda
var på sitt vakreste. Vi hadde så god driv i gruppa at vi rakk å komme
forbi deadlinen for å gå til Ustaoset og ikke bare Haugastøl. Det
betydde vafler på Tuva-hytta i morra.


Foto: Cato Andre Marken

Siste etappe

Ved skumring satte vi opp teltet. Etter å ha gått omlag 30 kilometer
den dagsetappen, og 17 gjenstående kilometer den kommende dag. Teltene
ble satt opp i ring og en fellesstue ble gravd til i mitten med
mulighet å nyte aftenens middag av Cathrine og Njåls dessert i
fellesskap.


På natten våknet jeg av at min tentmate Marianne vekte meg. Noen
grafset i teltet. En lemmen? Skyggen av den var stor som en. Men da vi
fikk tent lyset var det den feiteste lille spismus jeg noen gang har
sett, med bedårende knapenålsøyener som tittet på oss. Ikke hadde den
attityde som en lemmen og den var bare skjønn i sitt vesen. Marianne
tok heltedåden med å få hivd ut den feite lille musen. Nede i
soveposen igjen kunne man høre det grafset rundt hele teltet.


Morgenen bad ikke på det samme været dagen før. Litt mer vind. Ikke
ubehagelig, bare nok til å gjøre det kaldt å stå i ro. Og skyer som
trykket over landskapet. Både sol og tunge skyer har sitt vakre på
ulike måter. Solen åpner opp landskapet, leker med skygger og lys. Det
gir mye vakkert å se på. Man blir veldig åpen i sinnet. Mens tunge
skyer gjør tankene mer introverte. Man ser det som er nær på en annen
måte. Både i landskap og i seg selv. Det merktes at vi var lenger øst
på vidda. Landskapet er betydelig mye flatere.


Vel fremme ved Tuva, under lunsjen i snøsofaen, åpnet skyene seg nok
til å vise oss landkap. Til dessert trakk vi oss inn i hytta og spiste
vafler. Så gode at det ikke trengtes sylt, rømme eller brunost på. Hva
har de hatt i de vaflene?
Etter å ha pleid blodsukker og gnagesår fortsatte vi mot Ustaoset. De
siste 7km. Og solen kom frem, varmet oss i nakken. Lekte med lyset i
skylagene.


Da vi nærmet oss målet hadde vi igjen den største nedoverbakken. Foran
meg for den ene etter den andre ned bakken. Selv følte jeg at det var
litt vel hårreisende å sette rett utfor. Så jeg tok det litt med ro.
Og kom langt etter dem andre til bunnen.


Det er alltid en glede i å reise med DNT Bergen. Selv om man ikke er
den beste i gruppen. Muligens man til og med er en av de tregeste. Så
tilrettelegges det under turen for velvære for alle. På denne turen
var det ingen manko på velvære.


Tusen takk for en nydelig gjennomført tur til både Njål og Cathrine!

Skrevet av Kari Halland 28. februar 2018