Langs Dyrhaugsryggen til Store og Midtre Dyrhaugstind – DNT Basecamp Jotunheimen 2019

Foto: Pernille Grøndal

Mandag 22. juli ca. kl. 07:30, la en gruppe blide DNT'ere i vei fra basecampen ved Krossbu, med mål om å gå Dyrhaugsryggen. En snau halvtimes kjøretur senere ankom vi utfartsparkeringen ved Turtagrø hotell. Etter en rask samling tok vi fatt på anmarsjen opp mot ryggen i strålende solskinn og 18 grader.

Første delen av anmarsjen gikk over sildrende bekker, med utsikt til de majestetiske Skagastølstindane på venstre flanke. Etter noen kilometer i relativt bratt sti- og lyngterreng tok vi en kort pause med påfyll av litt mat og drikke, før vi fortsatte opp mot begynnelsen av (den beryktede) steinuren. Vel opp i uren var det en del løse steiner, her gjaldt det å velge de største og flateste skjærene for å få god flyt (og å unngå for mye syre i leggene). Mens vi gikk åpenbarte de andre toppene i Hurrungane-massivet seg på alle kanter. 

Anmarsj
Anmarsj Foto: Pernille Grøndal

Klokken 12:00 nådde vi fortoppen, Nørdre Dyrhaugstind, om lag fire timer etter utfartstidspunktet. Her kunne vi titte ned over kanten på venstre side, og se Skagastølsvatnet glitre langt der nede i dalen. Etter en rask lunsj, skiftet vi til varmere bekledning – langs ryggen ville marsjtempoet synke betraktelig. Med klatresele og hjelm begynte vi overfarten, med Store Dyrhaugstind som første mål. Våre trygge og flinke turledere geleidet oss trygt det første strekket. Terrenget bød på klyving i luftig, men ikke veldig eksponert, terreng. Turlederne kunne fastslå at det ikke var nødvendig å gå i taulag – enda. 

Vel fremme på Store Dyrhaugstind, ble det tid til en Instagram-vennlig pause med formidabel utsikt til Store Skagastølstind – Norge tredje høyeste fjelltopp – på venstre hånd, samt Ringstindane og Austabotntindane på høyre hånd. 

Vakker utsikt i Hurrungane
Vakker utsikt i Hurrungane Foto: Pernille Grøndal

Strekket fra Store til Midtre Dyrhaugstind bød på atskillig mer eksponert terreng. Deltagerne hadde imidlertid blitt "varme i trøya", og takket pent nei til å gå i taulag. Rundt kl 13:30 nådde vi Midtre, og hadde en liten matpause med utsikt mot Midtmaradalstindane i sør. På dette punktet snudde vi, grunnet frykt for regnværet som var spådd senere på ettermiddagen. Turen tilbake til fortoppen gikk betraktelig raskere; vips kunne vi ta av klatreutstyret og de varme klærne.

Marsjen nedover steinuren anbefales ikke for folk med dårlige knær (eller generell steinurfobi). Vandrestaver er et stikkord. Etter noe som syntes som en evighet, var vi omsider nede i grønt og mykt terreng. Herfra og ned gikk turen som en drøm (bortsett fra undertegnedes møte med lyngen i et uoppmerksomt øyeblikk – heldigvis en myk landing).


Vel nede på parkeringsplassen i 16:30-tiden var alle enige om at vi hadde hatt en fantastisk tur: Passe utfordrende, ikke avskrekkende lang, og med Norges flotteste(?) utsikt servert på et sølvfat. Tusen takk til turlederne Kristine og Endre, for denne flotte opplevelsen!


Tekst: Pernille Grøndal

Skrevet av Annbjørg Svendal 18. november 2019